Hovedverneombud Steinar Eik - Artikkel: "Personvernet"

Personvernbegrepet dukket opp i norsk offentlig debatt midt på 1970-tallet og dannet grunnlaget for ”Lov om personregister”. Straffeloven hadde da for lengst innført begrepet ”privatlivets fred”. Straffelovens § 390 a) setter straff for den som ”krenker en annens fred”. Det er et grunnleggende ønske å kunne ha kontroll over opplysninger som oppleves å være personlige og intime. For enhver arbeidstaker gir det trygghet at det ikke kan samles inn sensitive personopplysninger om rasemessig eller etnisk bakgrunn, eller om politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning, eller medlemskap i fagforening, helseforhold og seksuelle forhold. Restriksjonene er strenge når det gjelder personalopplysninger, både vedrørende innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering, - eller en kombinasjon av slike bruksmåter. Dessuten omfatter det at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling. Unntaket er arbeidsgivers rett til å kreve politiattest for tilsetting , bl.a. i barnehager.

En arbeidstaker skal ha kontroll og innsynsrett i opplysninger om seg selv. Dette er i loven nedfelt som hovedprinsipp i behandlingsreglene (§§ 8 og 9)).

En søker til en stilling har rett til å få opplysninger om hva som blir framlagt i tilsettingsprosessen. Med visse avgrensninger har søkeren også rett til å kontrollere opplysninger om andre søkere.

En opplever av og til at arbeidsgiver ønsker å kontrollere arbeidseffektivitet ved å bruke loggen i datasystemet. En fylkeskommune stengte internett-tilgangen fordi en konstaterte at tilsatte surfet på tvilsomme nettsteder. Å gå ut offentlig med denne opplysninga var trolig i strid med regelverket. E-post til den enkelte kan heller ikke uten videre overvåkes.

Arbeidstakere møter dessuten personvernet som ansvarlig for å yte et bestemt tjenestetilbud. En kommer følgelig i befatning med opplysninger som kan knyttes til identifiserbare enkeltpersoner. Det er avgjørende at slike personopplysninger blir behandlet på måter som sikrer rette og rettferdige avgjørelser, og det gjelder både når opplysningene blir samlet inn og hvordan de blir ajourført. Hvis informasjonen ikke oppdateres, vil beslutningsgrunnlaget for avgjørelser etter kort tid være feil, og resultatet blir uriktige og urimelige beslutninger.

En privatperson og part i en sak som behandles av et offentlig organ, har innsynsrett i de opplysningene som blir brukt som grunnlag for å gjøre vedtak. Dette er hjemlet i Lov om behandlingsmåten for saker i forvaltningen - Forvaltningsloven.

Offentlige instanser og forvaltningsorgan kan samarbeide på en slik måte at kunnskapsbasene om brukere blir vesentlig utvidet, og forvaltningsorganene vil dermed ha større makt og kontroll enn forutsatt.

En søker til et kommunalt tilbud har innsynsrett i saken, og under visse vilkår også innsyn i andres søknader. En ser altså at innsynsretten skal ivareta rettigheter, noe som kan komme i konflikt med andre enkeltpersoners behov for å verne om personlige opplysninger. Dette illustrerer noe av dilemmaet med personvernet. Et svært tett og godt personvern kan føre til at det blir vanskelig å gi alle den retten de har krav på. Samtidig er det slik at forvaltningsloven angir klare grenser for hvilke persondata som kan offentliggjøres. Taushetsplikten i forvaltningslovens §13 er omfattende og gjelder for all offentlig virksomhet.

	Personvernet
	Hovedverneombudet: Artikkel