Det er stille i sykehjemmet, slik det nok er hver dag på denne tida av døgnet. Klokka er 06.45. Nattevaktene sitter på vaktrommet og gjør seg klar til dagens første rapport. Snart kommer det nye mannskapet på plass, blide og opplagte til arbeidsdagen. De får med seg at det har vært en rolig natt. Noe annet forrige natt, da klokka ble stilt tilbake en time, og alle beboerne var svært urolig fordi at rytmen ble forstyrret.

Morgenstellet kommer i gang etter en fastlagt rytme, men det er ekstra travelt i dag, for vikaren som har sagt ja til å komme, dukker ikke opp, uvisst av hvilken grunn. Likevel beholder pleiepersonalet en beundringsverdig ro. Arbeidsoppgavene må uansett ta den tid som er nødvendig. Det hjelper så lite å bli stresset, - det forplanter seg bare til beboerne og gjør dem utrygge. Bemanningssituasjonen er slik at beboerne er sikret en dusj annenhver uke, men personalet strekker seg så sant de har mulighet for det. Stive ledd mykes opp av en varm og forsiktig dusj, mens pleiernes beroligende kommentarer skaper en god atmosfære. De ansatte blir varme i sine tette arbeidsklær etter hvert som temperaturen på badet stiger og nærmer seg 30 grader. Det er nok fristende å sette en dør på gløtt, men her må en først og fremst tenke på den som er gammel og naken, og ikke på eget velvære.

Etter hvert kommer beboerne til sine faste plasser i stua. Det vil si, stua er i virkeligheten enden av korridoren, like ved vinduene og ved inngangen til kjøkkenet. Denne situasjonen skaper fort hindre for de beboerne som er avhengig av rullestol, og skaper en fare for de andre, som lett kan bli påkjørt. Frokosten er påsmurte, oppdelte brødskiver med drikke til. Maten er etterlengtet og glir lett ned. Noen av de mest rørlige sitter sammen rundt bordet på kjøkkenet. De fleste er demente, men en som er inne på avlasting, er klar i hodet, har lett for å prate og engasjerer også de andre. Frokosten er ferdig i 10-tida, og det er tid for nye do-besøk, mens en ansatt tar hånd om skylleromsarbeidet, det vil si vasker brukte fat, tørker skap og gjenstander på skyllerommet. Brukt tøy samles inn og bringes til oppsamlingsrommet. Det er festet gult informasjonsoppslag på en beboers dør. Smittefaren krever særlig aktsomhet når det gjelder sårpleie, generelt stell og påkledning. Det kreves dessuten at brukt tøy håndteres for seg når det gjelder vask.

Det er få menn blant beboerne, og disse er ikke så lett å aktivisere med arbeid de er vant med fra arbeidslivet. De er da heller ikke kjent med at to mann fra vaktmestertjenesten akkurat nå er i gang med å rive ut inventaret i et av rommene, klargjøre for å legge nytt gulv, male, og montere nye lysarmaturer  i taket og ledelister langs veggen. Tre av rommene framstår ferdig renoverte og innbydende, til glede for både beboere og ansatte.

Flere av de kvinnelige beboerne deltar fast i en av avdelingens rutiner: Det er kommet rent tøy fra vaskeriet, og snart sitter 3-4 av damene og bretter vaskekluter. Stablene vokser jevn og trutt, siden det gode håndlaget fremdeles sitter i, hos de fleste. Men rundt den enes stol havner klutene hulter i bulter på gulvet.

Pleiepersonalet beveger seg hurtig, nærmest lydløst, fra den ene oppgaven til den andre. En utenforstående kan undres over hvilke rutiner som virkelig er avtalt på forhånd kollegene imellom, og hva som løses intuitivt og smidig der og da. Klokka er straks 11, og kaffen skal serveres, med mulighet for å velge annen drikke, frukt eller kake. Det betyr så mye at vi kan sitte og prate litt, sier en av pleierne.

Personalet deler seg i to grupper når de tar pause en ½ time mellom kl.11.30 og 12.30. Slik blir det anledning til å rydde opp etter kaffen og gjøre annet forefallende arbeid. Dessuten skal middagsserveringen forberedes, og ny rapport skal også avlegges kl. 12.30.

God lukt av kyllinggryte fyller stua, - det vil si korridoren. Når det først er slik at ventilasjonen ikke fungerer, så er det da bra at luktene som denne gangen brer seg, er av det gode slaget. 

Respekten for de gamle er det som synes sterkest å prege personalet på denne avdelingen, - respekten for levd liv og respekten for at plager og begrensninger som årene har påført den enkelte, ikke skal kunne redusere mennesket til en navnløs tjenestemottaker. De verdsetter det høyt – de gamle. Hun med det hvite håret, - den gamle damen med briller og svak hørsel, hun sitter blid og oppmerksom i rullestolen sin ved vinduet og sier: ”Her er dom så snille æille ihop.”